Home » Aktiv med NET » Å leve med kreft: Reidun Rekkedal

Å leve med kreft: Reidun Rekkedal

Reidun Rekkedal (71) verken røykte eller drakk, og likevel ble hun kreftsyk. Urettferdig ville mange tenkt. Det var heller ikke et alternativ å blåse i alt da kreften var et faktum. I stedet valgte Reidun å snu på det og se det positive. Nettopp fordi hun ikke hadde røykt eller drukket, så hadde kroppen hennes bedre forutsetninger for å takle sykdommen. Fysisk aktivitet var og er viktig, for som Reidun understreker, man må hjelpe kroppen det man kan selv. Det er snakk om prioritering!

Portrettintervju med Reidun Rekkedal

Det siste året har Reidun vært plaget med fatigue. Men hun vil ikke helt godta at det er det det er. Foto: Mari Sandvold

Tenk positivt!

Typisk for mange NET-pasienter er at det ofte går mange år før man får riktig diagnose. Reidun Rekkedal er intet unntak. Hun hadde litt magetrøbbel, men det var ikke alvorlig og kun i perioder. Derimot hadde hun vært plaget av ”flushing”, men trodde det skyldtes overgangsalderen. Det siste kunne legen hennes avkrefte, men han ordner så Reidun får tatt ultralyd av magen og leveren. Beskjeden var at det ikke var noe i veien med leveren, men de fant noe i polyppene i magen. Det å ikke vite og at alt var så svevende var slitsomt, minnes Reidun. I 1993 går hun til bedriftslegen og han følger opp og får bestilt ny ultralydundersøkelse. Den avdekker flere svulster i magen, tarmen og leveren. Hun får time til biopsi av leveren, men når hun kommer inn til legen som skal ta den får hun kontrabeskjed om at hun skal ta biopsi av magen. Resultatet er NET-kreft, og Reidun reiser fra Larvik inn til Oslo og Rikshospitalet for utredning.

Vel hjemme igjen starter ventetiden på operasjon. Reidun er utålmodig og ringer og maser. Hun får hjelp av kreftsykepleieren i Larvik, og endelig får hun en operasjonsdato. Den 6. januar 1994 fikk legene tatt ut hovedsvulsten mellom tykktarm og tynntarm, og rundt 70 centimeter av tynntarmen hennes blir operert bort. Legene og Reidun visste på forhånd at det var noe på leveren også, og etter tre måneder må de embolisere svulsten der. Legene planlegger biopsi, men svulstene ligger så forkjært at legen ikke ville ta biopsi der. Den andre leverlappen blir embolisert etter noen måneder. Reidun er heldig og får ingen plager, selv om hun blir fortalt at det er helt normalt å bli dårlig etter embolisering.

Embolisering vil si å kutte blodtilførselen til svulsten, for dermed å stoppe veksten.

I løpet av mer enn 20 år med NET-kreft har Reidun prøvd ut en god del medisiner. Alt fra Interferon, Pegiton, Sandostatin og Ipstyl. Sistnevnte lærte hun å sette selv. Men en slitsom ”bivirkning” er hard mage. Da er det motsatte nesten å foretrekke mener Reidun. På neste kontroll viser det seg også at svulstene har vokst igjen. Heldigvis er blodprøvene hennes ”fine”, så hun kvalifiserer til å dra til Uppsala. I juni 2015 får Reidun den første dosen med Lutetium. Nok en gang er hun heldig og får ingen dårlige reaksjoner på den radioaktive behandlingen. Det eneste som ”trekker ned” ved denne behandlingen er PET-maskinen. Der må Reidun ligge helt stille i 2 ½ time, og da får hun litt klaustrofobi. Hun må være i Uppsala i åtte dager, og det blir mye egentid. Heldigvis er det tre andre nordmenn der også, og det hjelper å ha noen i samme situasjon å kunne prate med. Etter strålingen er det viktig å drikke mye vann, hele tre liter må ned.

Reidun deler rom med en annen norsk dame som ikke er helt i form etter behandlingen. Det viser seg at hun har glemt å passe på vanninntaket. Så da lå de i hver sin seng og skålte i vann hele natta. Reidun er opptatt av at sykehusene burde bli flinkere til å samkjøre innkallingene, slik at NET-kreft pasienter fra Norge reiser sammen til Uppsala. Ikke alle har pårørende som kan være med, og noen blir dårlige av behandlingen. Da er det sosiale og samholdet som oppstår viktige rammefaktorer.

Lutetium-behandlingen består av totalt fire bolker, og Reidun hadde sin siste tur til Uppsala i desember 2015. På seks måneders kontrollen på Rikshospitalet nå i juni, viste det seg at alle svulstene hadde minket. Reidun forteller fornøyd at hun er kvitt gallesmertene, og magen er helt perfekt.  Nå er ønsket å kanskje kunne få ta flere turer til Uppsala og ”påfyll” av Lutetium, for som Reidun sier, ”å kunne ha litt å vokse på”.

Livet går ikke alltid på skinner. Foto: Mari Sandvold

Livet går ikke alltid på skinner! Foto: Mari Sandvold

Helt siden Reidun fikk kreftdiagnosen har hun vært opptatt av å hjelpe kroppen sånn at den blir best mulig rustet til å takle sykdommen. Selv om viljen er der, er det ikke alltid like lett å få det til i hverdagen. Det siste året har Reidun vært plaget med fatigue. Men hun vil ikke helt godta at det er det det er. For å fokusere på noe annet enn trettheten, er filosofien hennes at hun alltid sier ja, og så prøver hun. Reidun har alltid vært en handlekraftig dame, og dette er hennes måte å møte utfordringene på. I tillegg er det ikke tvil om at det hjelper å være sosial. Reidun føler seg heldig, og tar med seg alt det positive. Hun bruker gjerne fartsdumper som en metafor. Livets vei er full av fartsdumper. Du ser at de ligger der, og du vet at de ikke forsvinner. Da hjelper det ikke å bruke masse energi på å klage og syte hver gang du kjører over i litt for stor fart eller må bremse ned. Fartsdumpene blir liggende der uansett. I stedet for å bruke mye energi på noe som ikke forsvinner, er Reidun opptatt av å bruke den energien på noe annet, det du faktisk kan gjøre noe med.

CarciNor startet opp på Montebellosenteret i 1997, og Reidun er en av de som har vært med siden oppstarten. Hun satt i hovedstyret i åtte år, og beskriver denne perioden som en koselig tid. Det eneste som er vemodig å tenke på er de som var med fra starten som ikke lenger er her! Fra foreningen begynte med likepersoner, er dette også en rolle Reidun har hatt og fremdeles har. Først for Vestfold, men etter at hun flyttet til Ås før jul i fjor, har hun ikke vært så aktiv som likeperson. Reidun er opptatt av at en likeperson ikke er en psykolog, bare et helt vanlig menneske. Eneste forskjellen er at en likeperson ofte har lenger erfaring med sykdommen. I Reidun sitt tilfelle har nok 35 års yrkesaktiv karriere innen psykiatrien likevel vært nyttig som likeperson.

CarciNor startet opp på Montebellosenteret på Mesnali i 1997. Foto: Mari Sandvold

CarciNor startet opp på Montebellosenteret på Mesnali i 1997. Foto: Mari Sandvold

Da Larvik Sanitetsforening åpnet sin avdeling for senildemente søkte Reidun på en av de utlyste stillingene. Etterpå tok hun hjelpepleierskolen, og da arbeidsplassen gikk over til å bli en ren psykiatrisk avdeling, tok hun like så godt etterutdanning i psykiatri også. Arbeidsplassen endret karakter igjen, og de siste 15 årene Reidun jobbet der var det kun rus-schizofreni. Hun forteller om en institusjonshverdag som har forandret seg mye på disse årene. I starten forteller Reidun, kunne de ansatte ta med pasientene hjem på kaffebesøk, eller hvis det bød seg en anledning kunne de ta korte bilturer i nærmiljøet og så videre. Hun mener de hadde muligheten til å være fleksible på en helt annen måte enn det er i psykiatrien i dag. Nå er mange aktiviteter utelukket fordi det ikke er ”faglig” lenger å gjøre det.

Selv om Reidun har flyttet fra Larvik, så er hun stadig vekk tilbake på besøk. Både for å være sammen med datteren og barnebarna, og moren sin på over 90 år som bor på sykehjem i byen. Sønnen hennes bor også i Vestfold kommune, på Svarstad, så dit drar hun óg. Etter å ha ”pendlet” fram og tilbake mellom Larvik og Ås i 20 år, gikk hun lei av all kjøringen, og bestemte seg for å flytte. En av legene på Rikshospitalet, som hadde hytte i Larvik-regionen, spøkte med henne da han fikk høre nyheten, at da måtte hun være veldig forelsket når hun kunne bytte ut Larvik med Ås! Og det stemte jo! 🙂

 

Tekst og foto: Mari Sandvold

Intervjuet sto første gang i NETverket 4-2016

(Artikkelen er noe redigert for å passe til blogg formatet. Red. anmerkning)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

Follow on WordPress.com

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Følg CarciNor på Twitter

#carcinor på Instagram

Trenger du en «hjelpende hånd»? Bli medlem (carcinor.no)! #NETkreft #NETcancer #NETcancerawareness #letstalkaboutNETs #levemedkreft #pasientforening #likeperson #sebra #zebra #stuffedanimals #kosedyr #snø #snow #winter #winterwonderland #climbeverymountain #helpinghand #hjelpendehånd
Ronny Allan - Living with Neuroendocrine Cancer

Awareness of Neuroendocrine Cancer and associated issues. Supporting and helping NET Patients

Laurie Works

Intuitive Tarot Guidance

carcinor.wordpress.com/

CarciNor, for alle som er engasjert i NET-kreft

Kreftforeningens blogg

Sammen skaper vi håp

Beth's Adventures with Neuroendocrine Cancer

CarciNor, for alle som er engasjert i NET-kreft

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

The WordPress.com Blog

The latest news on WordPress.com and the WordPress community.

%d bloggers like this: