Å leve med kreft: Per L. Olsen

Etter åtte år med uforklarlige magesmerter, var det en befrielse å endelig få vite! Legene hadde lurt på om det kunne være tarmslyng, magesår osv., men det viste seg å være NET-kreft. Greit å få et navn på det, tenkte Per L. Olsen (67)! I dag er heldigvis kreftsmertene borte, men selvfølgelig har han ubehag. Men det aksepterer han, for Per er pragmatisk og tenker som så, hva kan jeg gjøre noe med? Per føler ikke at han har hatt noen store problemer i livet sitt, da ble heller ikke kreftsykdommen et problem. Han har en fantastisk støtte i kona Jorunn, og treningen på Pusterommet hjelper både fysisk og mentalt, i tillegg fungerer også musikkinteressen hans som terapi.

Per jobber på verkstedet til 4Sound, eller "lukket avdeling" som han kaller det. Foto: Mari Sandvold
Per jobber på verkstedet til 4Sound, eller “lukket avdeling” som han kaller det. Foto: Mari Sandvold

Livskvalitet med musikk!

Per L. Olsen tok selv kontakt med CarciNor og NETverket tidlig høsten 2015. Han hadde noe på hjertet som han gjerne ville dele med andre i foreningen! Han hadde akkurat begynt å trene på Pusterommet på A-hus, og merket at det for ham hjalp både mentalt og fysisk. Men til hans store overraskelse var det få som benyttet seg av tilbudet, og det var nesten ingen i foreningen som visste om Pusterommene heller. Dette ønsket Per å gjøre noe med. Som medlem av lokallaget CarciNor Øst tok han initiativet og kontaktet Helle Aanesen i Aktiv mot Kreft, og inviterte henne til NET-kreft dagen i Oslo for å snakke om Pusterommene. Han lurte også på om dette var noe NETverket kunne skrive om, og dermed ble jeg som påtroppende redaktør koblet inn. Vi snakket sammen først på telefon og deretter i Bergen på Likepersonkonferansen. Det tok ikke lang tid før jeg spurte om han kunne tenke seg å stille opp på et portrettintervju. Per er utrolig sosial og hyggelig, og jeg følte at det var riktig å gjøre mitt første intervju med ham, siden vi begge var forholdsvis ferske i foreningen, og Per tross alt var den første jeg kom i kontakt med i CarciNor etter at jeg hadde startet opp som påtroppende redaktør.

En strålende desemberdag går jeg inn porten på gamle Schous Bryggeri i Oslo. Jeg skal intervjue Per og vi har avtalt at vi skal møtes på jobben hans. Innerst i lokalene til 4Sound, en av Oslos største musikkforretninger, finner jeg Per bøyd over en gitar. Her jobber han på det han selv kaller for “lukket avdeling”, eller verkstedet. På tirsdager og torsdager er det spesielt mange kunder på hans egen alder som er innom butikken, så kollegaene hans kaller bare disse dagene for “de gråe hoders dager”. Per er eldstemann i bransjen, men har ingen planer om å gi seg. Dette er hobbyen hans, og han koser seg på jobb!

Per spøker med at han og verkstedet har blitt plassert innerst i lokalene på det som en gang var toalettet, så det er ikke store plassen han har å boltre seg på. Den ene veggen består av et hyllesystem med mange små esker, på en annen henger verktøy, og under der står arbeidsbenken hans. På veggen ved siden av henger bilder av barnebarna. Per legger fra seg gitaren han reparerer på, og finner fram en gammel plakat fra 1967. Det er med bandet hans The Cardigans. Det var noen svensker som tok det navnet mange år seinere, humrer Per.

Per, Grønlands ramp!

Jeg har alltid sagt at "jeg kan ikke spille gitar, men jeg kan spille i band" sier Per. Foto: Mari Sandvold
Jeg har alltid sagt at “jeg kan ikke spille gitar, men jeg kan spille i band” sier Per. Foto: Mari Sandvold

Per er vokst opp på Grønland i Oslo, og han lærte å spille gitar av moren sin. Hun hadde vært med i Frelsesarmeens pikespeidere, og der hadde hun lært seg tre akkorder. En gang Per var syk som 12-13 åring, lærte han seg de samme tre akkordene av moren. Dette falt sammen med den nye bølgen med The Shadows. Det var mye gitarinstrumental, og dette var musikk som fenget unge herr Olsen. I løpet av ett år fikk Per el-gitar av bestefaren sin, en italiensk Eko med fire mikrofoner, seks trykknapper og ekstasearm (eller som Per forteller meg, bare omtalt som vibratorarm). Den hadde et etui som var større enn meg, mimrer Per. Da var han kongen i gata! Han var utrolig stolt og den gitaren henger fremdeles i kjelleren hjemme. Det var ingen god gitar, det vet jeg nå sier Per. Men fra da var det gjort, Per var hekta på å spille, og han begynte i Herslebs skoles guttemusikkorps.

Første musikkjobben jeg kan dokumentere var dagen da Kennedy ble skutt, 22. november 1963. Jeg var 15 år, sier Per. Vi spilte på et sted som het “Postkassene” på Hellerud, på en såkalt skolesoaré. Vaktmesteren kom inn og fortalte at Kennedy hadde blitt skutt, men gutta spilte videre. Per begynte å notere ned i en 7. sans alle steder han spilte, og disse har han tatt vare på siden 1966.

Bandmedlemmene er som brødre

Det første bandet Per startet opp i het “The Cardigans”, men i 1967 endret de navn til “The Blue Secrets” og fire av gutta ble med videre. I 1970 begynte Per i Gardemusikken, men han havnet fort i “dårlig selskap” og rotet seg borti et allerede etablert orkester. Per byttet ut alle medlemmene og fikk inn de gamle bandmedlemmene sine. De har skiftet navn et par ganger, men med unntak av én utskifting har de samme gutta holdt sammen siden, og Per kaller de for familien sin. Vi valgte hverandre, og disse gutta er brødrene mine, sier Per.

Fra å bare være en hobby, begynte Per å jobbe med musikk i 1975. Han jobbet i Imerslund Musikk i alle de årene butikken holdt til i Skippergata, og seinere da de flyttet til Schous Bryggeri og ble kjøpt opp av 4Sound. Per satt også i styret i Norges Musikkhandler Forbund i åtte år. På den tiden var det mer samarbeid enn konkurranse mellom bransjefolka. I dag jobber Per etter eget ønske på verkstedet og reparerer gitarer. Han vet mindre og mindre om alt det nye utstyret. Men det som overrasker Per aller mest er hvor lite profesjonelle musikere kan om vedlikehold. Før i tiden kunne alle musikere mekke på egen gitar, det kan de ikke lenger, men som Per sier, da blir det jo mer jobb på ham!

Egentlig er Per utdannet som radio- og tv-operatør med fagbrev fra Oslo Yrkesskole, og jobbet først som tv-operatør og deretter på Tandbergs Radiofabrikk på Kjeller da han og kona Jorunn flyttet til Fjellhamar.

 

Anekdote 1 – Imerslund Musikk og Skippergata

Imerslund Musikk holdt til i Skippergata i mange år. Men pga. det harde miljøet ute på gata, bestemte de seg til slutt for å flytte. Per forteller at kundene kunne ringe mens de sto på Karl Johan og spørre om ikke noen fra butikken kunne komme og møte dem der og følge dem ned til Skippergata. Foreldre vegret seg for å sende ungene sine alene ned til butikken for å handle. Så selv om butikken gikk bra, bestemte de seg til slutt for å flytte. De fant nye lokaler på Schous Plass og gamle Schous Bryggeri, og flyttet dit i 2006. Så ble Imerslund Musikk kontaktet og kjøpt opp av 4Sound, og plutselig var de en del av et stort konsern (Music Retail Holding), med mer enn 30 musikkforretninger over hele Skandinavia. Etter oppkjøpet fortsatte Per å jobbe i butikken, men etter eget ønske på verkstedet.

 

Heldigvis har vi klart å være kjærester hele tida

Per priser seg lykkelig over at han aldri har røkt. Hadde han gjort det, ville han ikke hatt råd til å kjøpe seg en ny gitar hvert år. Favoritt-gitaren er selvfølgelig Fender Stratocaster, helst rød. I dag er han nede i ni eksemplarer, hvorav fire er røde. Per viser meg utvalget i butikken, og demonstrerer gjerne! Foto: Mari Sandvold
Per priser seg lykkelig over at han aldri har røkt. Hadde han gjort det, ville han ikke hatt råd til å kjøpe seg en ny gitar hvert år. Favoritt-gitaren er selvfølgelig Fender Stratocaster, helst rød. I dag er han nede i ni eksemplarer, hvorav fire er røde. Per viser meg utvalget i butikken, og demonstrerer gjerne! Foto: Mari Sandvold

Per har vært gift med sin Jorunn i snart 45 år, siden 1971. De møtte hverandre på Studentkroa i Storgata i Oslo. Han var på vei ned en trapp, hun var på vei opp den samme trappa, i ført rosa buksedress. De ble stående i trappa å prate, og Per likte jenta og inviterte henne med på hyttetur. Jorunn avslo høflig, men sa de godt kunne møtes førstkommende søndag! Siden har det alltid vært de to. “Heldigvis har vi klart å være kjærester hele tida” sier Per. Han føler seg utrolig heldig, og har ofte spøkt med henne og spurt “at du gidder”. Per hadde ansvaret for butikken og økonomien der, men hjemme var det kona Jorunn som hadde hovedansvaret for firmaet Olsen.

Per og Jorunn flyttet til Fjellhamar det første året de var gift. Han hadde fått en tomt som forskudd på arv fra moren sin. På tomta sto ei lita hytte på 11 kvadratmeter. Her bodde de i nesten to år mens nytt hus ble bygget noen meter unna. Avtalen med kommunen var at de måtte rive hytta etterpå. Jorunn og Per har to døtre, og tre barnebarn. I dag bor den eldste datteren med familie i eget hus på den samme tomta, mens yngstedatteren med familie holder til i Bergen. Ingen av døtrene har fulgt i farens fotspor. Den eldste er barnehagestyrer, mens den yngste datteren er marinbiolog. Alle barnebarna er gutter, og foreløpig er hovedinteressen fotball. Men de er alle under ti år, så musikkinteressen kan jo komme seinere.

Helseplager

Per har alltid sett på seg selv som heldigsmart! Han føler ikke at han har hatt noen store problemer i livet sitt. Men i 2007 fikk han hjerneslag, heldigvis var det i lillehjernen, så det gikk bare ut over balansen. Men resten av hjernen hans overtok, og etter mye trening begynte Per å jobbe igjen etter ett år i 30% stilling, etter eget ønske på verkstedet til 4Sound, eller på “lukket avdeling” som han liker å kalle det. Han har ingen planer om å slutte å jobbe, så lenge helsa tillater det. Men han merker at han lett kan bli sliten i hodet.

 

Et langt “turnéliv” har også satt sine preg på helsa. Da Per og de andre gutta startet opp som amatører i 1963 hadde de ikke råd til å kjøpe det beste utstyret, det var heller ikke vanlig å leie på den tiden. Så da ble det ofte til at gutta bygde om båndopptakere og mekka på det de hadde fra før. Etter hvert fikk de en del eget utstyr, og alt dette måtte de flytte på selv, fra konsertlokale til konsertlokale. Hver fredag og lørdag var Per og de andre bandmedlemmene ute på spilloppdrag. De reiste overalt på Østlandet, og Per sier at han og gutta “har hatt verdens mest tålmodige koner”! Men alle de tunge løftene hadde sin pris, og i 2011 måtte han skifte ut hele kneet sitt med en protese.

 

Beklager Olsen, du har kreft

Dette skiltet laget kollegaene på Imerslund Musikk til ham: Per Olsen, utgått modell. Veiledende pris: Uvurderlig,- Foto: Mari Sandvold
Dette skiltet laget kollegaene på Imerslund Musikk til ham: Per Olsen, utgått modell. Veiledende pris: Uvurderlig,- Foto: Mari Sandvold

Men han hadde andre plager også. Allerede fra 2004 ca. hadde han hatt uforklarlige magesmerter innimellom. Han var på legevakten flere ganger, og legene tok prøver og tester, men de fant aldri ut hva det var. Etter kneoperasjonen ble Per sendt på rekonvalesens på Ringen Rehabiliteringssenter på Moelv (midt mellom Hamar, Lillehammer og Gjøvik). Der skulle han være i 14 dager og trene opp kneet. Mens han var der fikk han en natt akutte magesmerter. Nattsøsteren ringte etter sykebil og Per ble sendt til Lillehammer sykehus. Der fant legene ut at han hadde uregelmessigheter på kjertelsystemet, en lymfeknute. Siden Per bor på Fjellhamar ble papirene sendt til A-hus, og der ble han innlagt. De sendte ham videre til Rikshospitalet, og i et møte med Thiis-Evensen fikk Per følgende beskjed: “Beklager Olsen, du har kreft.” Men etter å ha hatt uforklarlige magesmerter i 10 år, var det nesten en lettelse å endelig få en diagnose forteller Per. Den 22. mai 2012 ble han operert på Riksen, og legene tok en god meter av tynntarmen. Der satt det 50 små kreftsvulster. Fremdeles flyter det tre svulster rundt i magen, hvorav én har vokst seg rundt en hovedpulsåre. Den kan derfor ikke opereres bort. Dette er hovedpulsåra som fører blodet tilbake fra beina, og Per er derfor plaget av vonde og hovne bein. Selv om det hjelper litt med kompresjonsstrømper, blir det ikke så mye gåing på Per lenger. Han har vært så heldig å få vært i Uppsala fire ganger og fått “lurium” som Per liker å kalle det, eller Lithium. Kona Jorunn var med ham på alle behandlingene, og hun har vært en støtte i alt dette her sier Per. Kreften plager meg ikke, heller ikke mentalt, sier Per. Han er så heldig at kreftsmertene er borte, men selvfølgelig følger det med en del ubehag og mageproblemer. Men dette er noe jeg kan leve med. Jeg aksepterer ubehaget, sier Per.

 

Hva kan jeg gjøre noe med?

Per hadde ingen problemer med å godta situasjonen. Han spøker med at han kanskje er for dum til å skjønne alvoret, eller at han bare er mentalt sterk. Per er pragmatisk, og tenker som så, hva kan jeg gjøre noe med? Jeg tror ikke jeg har endret meg noe særlig pga. sykdommen, men Jorunn er kanskje uenig?

Per har spilt på utallige steder, men han har nesten ingen opptak. Han finner fram og setter på et opptak fra november 1975. Her spiller jeg elektrisk gitar, sier Per og tenker tilbake. Men Per er så visst ingen mann som lever i fortiden. Hjemme i huset på Fjellhamar har han eget musikkrom nede i kjelleren med forsterkere osv., og her spiller han fremdeles på gitarene sine. I tillegg elsker han jobben sin, tilbringer mye tid sammen med barnebarn og familien, og spiller fremdeles med gutta på Kjeller flyplass, hvor de har øvingslokale. En kollega stikker hodet inn på verkstedet og avbryter oss. Han lurer på om Per skal jobbe dagen etter, for han har en kunde som gjerne skulle hatt noe reparert. Per nikker bekreftende og sier at siden han har brukt så mye av denne dagen på å bli intervjuet, så tenkte han å komme innom dagen etter også. Det er med andre ord på tide å avslutte. Vi kunne fint ha pratet i mange timer til, for Per har utallige historier på lager. På vei ut viser han meg rundt i butikken. Per tar fram noen favoritter og spiller litt, og understreker hvor viktig det er å kjøpe kvalitet. Vi sier takk for nå og på gjensyn, og i det jeg går ut i den strålende desemberdagen igjen, er jeg overbevist om at Per har funnet oppskriften på livskvalitet med kreftsykdom.

 

Anekdote 2 – Stratocaster vs. Squier

Så hekta er Per på Fender, at han har en tatovering på høyrearmen. Han har vært på Fender-fabrikken i USA, og “over there” prøvde han å få en tatovering. Men han hadde ikke med seg noe bilde, så da ble det ingen tatovering. Hvert år har Jorunn og Per en musikkreise til utlandet. For fem år siden var de på Rockabilly-festival i Sør-England, og på festivalområdet kom de over en tatoverer. Men han trengte også et bilde, så Per løp og kjøpte et gitarblad, og fant et bilde av en Stratocaster. Ferdig tatovert fikk Per bandasje på armen og beskjed om å la den være i fred. Etter én uke tok han den av og betraktet tatoveringen sin for første gang. Han stusses litt på en liten tekst, det sto “Squier”. Per dobbeltsjekket med bildet i magasinet, og jommen sto det ikke “Squier” på gitaren han hadde vist til tatovereren. Han hadde i det minste fått med seg alle detaljene. For de uinnvidde så er “Squier” en billigere versjon av Stratocaster produsert i Asia. I omgangskretsen til Per tuller de med at “Per hadde ikke råd til å kjøpe Fender, men måtte kjøpe en billig Squier!”

 

Aktiv bruker av Pusterommet

Dagen etter møter jeg Per igjen på julemøtet til CarciNor Øst. Jeg går bort til ham og sier at jeg helt glemte meg bort under intervjuet. Det var så spennende å høre ham fortelle om musikklivet, at jeg ikke husket på å spørre ham ut om Pusterommet. Per hadde tenkt akkurat det samme, at han helt hadde glemt å si noe om hvorfor det var så viktig for ham. Så han gir meg en lapp hvor han har skrevet ned to viktige poeng . Selv om han aldri har drevet med idrett, så var han positiv til å starte med trening som en del av kreftrehabiliteringen. “Siden august 2015 har jeg trent styrke og utholdenhet på Pusterommet på A-hus! “Pusterommet” er helsevesenets tilbud til kreftpasienter, der vi kan trene med spesialutdannede fysioterapeuter. Jeg anbefaler alle med vår diagnose å prøve. For meg har det hjulpet både fysisk og mentalt!” oppfordrer Per. I tillegg sier han “jeg er sikker på at musikkinteressen min har en positiv terapivirkning på humør og helse”.

 

Tekst og foto: Mari Sandvold

Intervjuet sto første gang i NETverket 1-2016

(Artikkelen er noe redigert for å passe til blogg formatet. Red. anmerkning)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s