Home » Leve med kreftsykdom » Jeg løper for CarciNor og for NET-kreft

Jeg løper for CarciNor og for NET-kreft

Det gjør vondt nå. Føttene er hovne og såre. Leggene og lårmusklene er stive som stokker.

Joggeskoene smeller i den steinharde asfalten, det stikker i smerte fra fotsålen til langt opp i korsryggen. For hvert steg får jeg tildelt en ny porsjon med smertehelvete. I sidesynet ser jeg at fire kilometeres merke passeres – dette kommer til å bli et reint helvete. Jeg kan i hvert fall regne med to timer til.

iron-carcinor5

Helvete, hvorfor meldte jeg meg på? Hvorfor gidder jeg? Heldigvis vet jeg svaret – og det er ingen fare jeg gir meg ikke.

Pappa fikk kreft da jeg var 20 år, i 2005. Sykdommen til pappa har gjort noe med meg. Jeg innså at alvorlige sykdom kan ramme blindt, det rammer ikke bare de som er i risikogrupper. Samtidig bestemte jeg meg for to ting; å ta vare på hver eneste dag og å ta vare på helsa mi. Det er i all hovedsak slik jeg søker å leve mitt eget liv. Gjennom både mor og far som har alvorlige sykdommer forstår en at livet er skjørt.

Les mer om Fysisk aktivitet som en del av kreftbehandlingen

Ironman Haugesund 70.3 var for meg en måte å teste min egen form, og å gi mosjonsløp en mulighet.

Den viktigste grunnen var likevel å få muligheten til å representere CarciNor og forhåpentligvis gi et personlig lite bidrag i kampen mot kreft.


Ironman Haugesund 70.3 er et triatlon i Iromanklubben, som arrangerer flere ritt verden rundt. I Skandinavia skal det i år gjennomføres tre ritt, med Haugesund 70.3 som det eneste i Norge. Rittet starter med 1,9 km svømming, etterfulgt av 90 km sykling og avslutter med 21 km løping med fastsatte tidsfrister for hver av etappene.

Hvorfor i all verden utsette seg for et slikt slit og strev – tenker kanskje du? I tilfelle Ironman og triatlon er jeg en gjennomført amatør. Jeg har aldri deltatt i et triatlon og i svært liten grad trent spesifikt mot konkurransen. Svaret på spørsmålet er likevel enkelt – det handler om noe langt viktigere.

I mitt lille hode tror jeg ikke vi har så mye valg når det kommer til fysisk aktivitet. Det er ikke noe vi kan velge ”å gjøre” eller ”å ikke gjøre”. Kanskje det er en fluktrute for meg ut av redselen for sykdom, men jeg skal vertfall sørge for å holde meg i en viss form. Jeg søker dette først og fremst gjennom fysisk aktivitet som jeg liker å gjøre, og ikke plikttrening der en bare gleder seg til å bli ferdig. Svømming er plikttrening for meg. Når en skal svømme i 1,9 km er ikke høyt forbruk av krefter og lite framdrift så veldig optimalt. Jeg måtte jobbe mye psykisk med hode mitt på denne etappen.

Etter 10 km på løpeetappen, viser klokka at jeg har drevet kroppen i et hardkjør i fem timer. Jeg vet at i slike situasjoner variere humør og motivasjon fra topp til bunn flere ganger fram til jeg er ferdig. Jeg trodde jeg jobbet med hode under svømmingen, men de psykiske bunnen jeg føler nå er langt verre. Når jeg er sliten på denne måten, kommer toppene og bunnen langt hyppigere, de føles som lykkerus når en er opp og som et helvete når en er nede. Jeg finner nok dette noe fascinerende og min måte å jobbe meg gjennom bunnene på er å flytte fokus.

I tiden fra jeg bestemte meg å for å delta i konkurransen har jeg bevist og ubevist flyttet fokus mot kreft. Spesielt da jeg var langt nede og syntes synd på meg selv gav det meg styrke å tenke på den saken jeg deltok for. Jeg vet at mange pasienter jobber steinhardt og langt hardere enn det jeg klarer å presse meg fysisk. For meg er det bare et ørlite øyeblikk av livet mitt hvor jeg er utav komfortsonen og kjenner litt på det å jobbe, streve og slite.

Når en får lov å representere en så god sak som CarciNor og Kreftforeningen gir det en ekstrem motivasjon til å fortsette og til å presse seg enda litt mer.

Jeg løper for CarciNor

Etter at jeg er kommet i mål er jeg først bare utrolig sliten og føler meg dårlig. Etter hvert kommer den gode følelsen, følelsen av å ha oppnådd noe en har arbeidet for. Personlig er kanskje den største gleden likevel henvendelsene jeg fikk før løpet, under løpet, etter løpet, og som jeg fortsatt får når jeg trener i CarciNortrøya. ”Trener du for kreftforeningen?”, ”Hva er det?”, ”Så fint å se at du representerer en så god sak!”. Henvendelsene har vært mange og da føles det godt å få fortelle om en god sak og mitt lille bidrag.

Alle har en grunn for å delta, min grunn var å bevise for meg selv at jeg kan være i god form ved å bedrive allsidig lystbetont fysisk aktivitet og for å gi et personlig lite bidrag i kampen mot kreft. For å nå målet må en delta, og når en vet svaret er det lett å fortsette.

Takk for at jeg fikk delta på vegne av CarciNor og Kreftforeningen!

Tekst og foto: Tor-Erik Åsbu

Artikkelen sto første gang i NETverket 4-2013
(Artikkelen er noe redigert for å passe til blogg formatet. Red. anmerkning)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

Follow on WordPress.com

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Følg CarciNor på Twitter

Ronny Allan - Living with Neuroendocrine Cancer

Awareness of Neuroendocrine Cancer and associated issues. Supporting and helping NET Patients

Laurie Works

Intuitive Tarot Guidance

carcinor.wordpress.com/

CarciNor, for alle som er engasjert i NET-kreft

Kreftforeningens blogg

Sammen skaper vi håp

Beth's Adventures with Neuroendocrine Cancer

CarciNor, for alle som er engasjert i NET-kreft

The Daily Post

The Art and Craft of Blogging

The WordPress.com Blog

The latest news on WordPress.com and the WordPress community.

%d bloggers like this: