Noen av mine erfaringer i forhold til mestring

Med en alvorlig diagnose de fire siste årene, har jeg levd i et landskap med uklar horisont. Behandlinger, prøver, venting, håp og skuffelser avløser hverandre. Alle faser er krevende. Jeg har funnet noen veier til mestring som jeg nå vil dele med flere.

På sykehus er man i pasientrollen og blir tittelert som kreftpasient, noe som for mange er tøft å forholde seg til, spesielt i starten. Terminologien der er klar og tydelig, men gir forutsigbarhet, tross alt. Å få kreftbehandling på sykehus er etter mitt ståsted noenlunde forutsigbart. Min viktigste mestrings- strategi her er å være positiv til behandlingen, og ha tillit til de leger og sykepleiere som er involvert i gjennomføringen av behandlingen.

Lillian

Hvordan mestre ventingen?


Ventetiden hjemme er krevende, men jeg har lært å «avspore» meg selv ved
å skru på radio, prate hverdagslig med venner, se film, gjøre kjekke ting for å gi dagen innhold og verdi. Jeg er som person sosialt anlagt, og får mye energi gjennom sosiale relasjoner. Når jeg får «gi» av meg selv, blomstrer jeg, og finner at tiden er tid, og ikke bare venting. Gjennom sosiale medier, gjennom telefon og gjennom direkte møter, når formen tillater det, kan jeg dele og delta. Jeg kan, ved dagens slutt oppsummere hva den gav meg, og mange ganger kjenner jeg meg rik, nettopp fordi jeg verdsetter hver dag for det den gav. Er dette en lært eller medfødt strategi? Kanskje begge deler?

Artikkel av Lillian Ueland

Lillian

Lillian Ueland (45) er en livsglad kvinne med NET-kreft.
Hun er utdannet adjunkt, spesialpedagog og er koordinator ved en ungdomsskole. Lillian er forfatter av diktboken: «Mot nye horisonter». Midler fra boksalget går til forsk- ningsprosjekt ved Haukeland Sykehus. Lillian bidrar fast til NETverket med refleksjoner om å leve med sin sykdom.

På venteværelset

Ventetiden på et venteværelse på kreftavdeling er ubeskrivelig egentlig. Alvoret er innlysende. Prøveresultatene får konsekvenser både for kreftbehandling, og livet videre. Jeg har gått både smilende, og en gang gråtende, ut fra poliklinikken, og da er ikke mestringsfølelsen på topp akkurat. Da er det godt å ha med pårørende, så vi sammen kan finne veien ut og videre både bokstavelig og billedlig. Å være pårørende er en helt spesiell utfordring, og heldigvis finnes det hjelp og strategier for dem også.

Pasientrollen

Jeg har min egen strategi som er blitt en viktig rutine for meg. Hver gang jeg går ut dørene på Haukeland Sykehus, legger jeg pasientrollen min igjen på dørmatta der i det dørene lukkes bak meg. Når jeg kjenner den friske luften i ansiktet, er jeg ikke pasient mer, bare Lillian! Det er befriende og verdt å prøve! Å kjøre ut fra sykehusområdet, er for meg å legge sykehuset bak meg, ikke bare bokstavelig, men også mentalt. Men la meg legge til; de flotte medmenneskene i hvite frakker, deres faglige kompetanse og omsorg gjør at jeg ikke kvir meg for å komme tilbake til neste timeavtale. De gjør pasientrollen levelig!

Grip dagen!

Hver dag er jeg bevisst mitt livsmotto: Grip dagen! (Carpe Diem)Å fylle livet og dagene med positive HER & NÅ- opplevelser er kjempeviktig i mitt liv! Å gjøre ting som jeg selv kan kontrol- lere, gir opplevelse av mestring. De daglige gjøremål som handling av dag- ligvarer, å selv kunne velge hva man skal spise til middag, gjøre avtaler med andre, osv det er å være sjef i eget liv! Men så kommer det opplevelser med en plutselig endring i appetitt, eller at energien bare flater ut og planer må skrinlegges.

Grip kalenderen!

Jeg fikk på et tidspunkt i 2013 et dårlig forhold til kalendere, pga flere endringer i kreftbehandling underveis. Jeg måtte ta et «kalender-oppgjør» med meg selv, ved nytt årsskifte nylig, og har ikke ignorert kalenderbunkene, men høflig spurt i butikken om å «få et par stykker?» Nå har jeg de fleste dagligvarekjedene representert, og gråblyanten har fått langfri..! Jeg skriver med kulepenn! Må det gjøres store endringer, har jeg flere kalendere i skuffen!

Tekst: Lillan Ueland, tittelert som kreftpasient
Foto: Per Walle

Artikkelen sto første gang i NETverket 1-2014
(Artikkelen er noe redigert for å passe til blogg formatet. Red. anmerkning)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s